Valgskred for det rustne triangel

Før valget advarte Lars Haltbrekken med flere mot det rustne triangelet i Norsk politikk: Ap, Høyre og FrP. Da støvet la seg valgnatten var det nettopp disse tre som hadde styrket seg. De to beste miljøpartiene på Stortinget, SV og Venstre, led nederlag.

Alt lå til rette for et miljøvalg sist mandag:

·      Klimaforhandlingene i København i desember vil være avgjørende for vår evne til å bremse de verste konsekvensene av klimaendringene.

·      Oljekatastrofen i Langesund gav en ubehagelig, og svært visuell påminnelse om hvilke konsekvenser det kan og vil ha å slippe oljeindustrien løs i våre mest sårbare havområder i Lofoten og Vesterålen.

·      Oppegående velgere visste vell at en mindretallsregjering utgått fra Arbeiderpartiet alene eller en flertallsregjering av Høyre og FrP ville ofre miljøet i disse og et utall andre saker.

SV har tapt mange miljøkamper i regjering. Alt for mange. Men om velgerne i sin visdom ønsket å straffe partiet for dette ved å stemme på Stoltenberg er vel uttrykket å skyte seg i foten mest dekkende.

Jeg er en miljøvelger, men har stor forståelse for at andre kan prioritere annerledes ved valgurnene. Når partiene som fikk terningkast seks i Naturvernforbundet Hordalands miljøundersøkelse i snitt gikk tilbake med 26,5 prosent i fylket reiser det likevel noen ubehagelige spørsmål. Vet ikke velgerne hvor partiene står i miljøsaken, eller gir de ganske enkelt bæng i miljø?  

75,5 prosent av stemmene på landsbasis gikk i år til det rustne triangel. Det er alarm på vegne av vanvittig mange(?)...

Jens. En miljøfiende.

Vi i miljøbevegelsen er sjelden redd for å snakke i store bokstaver, men når det kommer til partipolitikk trår vi forsiktig. Naturvernforbundet skal være en arena for natur- og miljøengasjerte mennesker, uansett hvor de måtte stå i andre politiske spørsmål. Bredden er en av våre fremste styrker.
Derfor var det nok flere som hoppet i stolen da Lars Haltbrekken brukte landsmøtetalen sin i Bergen til å fillereiste Arbeiderpartiet, som han mener sammen med FrP og Høyre har utgjort ” et rustent triangel” i norsk miljøpolitikk gjennom 90-tallet. Takk Lars.

Da klimaforliket ble lansert kunne Jens fortelle at to tredeler av kuttene skulle tas hjemme. En gang i mellom er det nyttig å gå sjefsøkonom Stoltenberg etter i sømmene. De to tredelene viste seg nemlig å stamme fra en tallgymnastikk så kreativ at gråsonen mellom løgn og sannhet ligger i en støvsky flere kilometer tilbake. Jens har tatt utgangspunkt i en referansebane som viser hva norske utslipp hadde vært om en aldri hadde innført CO2-avgiften, eller gjort andre tiltak for å begrense utslippene. Det er altså denne imaginære og totalt meningsløse størrelsen Jens vil kutte to tredeler av hjemme. Poenget med denne lange utleggelsen er at slik regner en mann som vil slå politisk mynt på klimakrisen, uten å faktisk måtte gjennomføre tiltakene som kan bremse oppvarmingen.

Arbeiderpartiet ligger nærmere FrP enn SV i klimapolitikken. Om Stoltenberg III utgår av Arbeiderpartiet, med Høyre og FrP som miljøpolitiske støttehjul vil norske klimagassutslipp fortsette å øke dramatisk. Den siste perioden har AP blitt holdt i sjakk av sine juniorpartnere i regjeringen, og om disse forsvinner ut er jeg redd Norges miljøtroverdighet forsvinner med dem. Hvem som er det beste miljøpartiet er i grunnen ikke så interessant. Det finnes gode miljøalternativer både på borgerlig og ikke-borgerlig side. Poenget er bare at Arbeiderpartiet ikke er en av dem.