Jens. En miljøfiende.

Vi i miljøbevegelsen er sjelden redd for å snakke i store bokstaver, men når det kommer til partipolitikk trår vi forsiktig. Naturvernforbundet skal være en arena for natur- og miljøengasjerte mennesker, uansett hvor de måtte stå i andre politiske spørsmål. Bredden er en av våre fremste styrker.
Derfor var det nok flere som hoppet i stolen da Lars Haltbrekken brukte landsmøtetalen sin i Bergen til å fillereiste Arbeiderpartiet, som han mener sammen med FrP og Høyre har utgjort ” et rustent triangel” i norsk miljøpolitikk gjennom 90-tallet. Takk Lars.

Da klimaforliket ble lansert kunne Jens fortelle at to tredeler av kuttene skulle tas hjemme. En gang i mellom er det nyttig å gå sjefsøkonom Stoltenberg etter i sømmene. De to tredelene viste seg nemlig å stamme fra en tallgymnastikk så kreativ at gråsonen mellom løgn og sannhet ligger i en støvsky flere kilometer tilbake. Jens har tatt utgangspunkt i en referansebane som viser hva norske utslipp hadde vært om en aldri hadde innført CO2-avgiften, eller gjort andre tiltak for å begrense utslippene. Det er altså denne imaginære og totalt meningsløse størrelsen Jens vil kutte to tredeler av hjemme. Poenget med denne lange utleggelsen er at slik regner en mann som vil slå politisk mynt på klimakrisen, uten å faktisk måtte gjennomføre tiltakene som kan bremse oppvarmingen.

Arbeiderpartiet ligger nærmere FrP enn SV i klimapolitikken. Om Stoltenberg III utgår av Arbeiderpartiet, med Høyre og FrP som miljøpolitiske støttehjul vil norske klimagassutslipp fortsette å øke dramatisk. Den siste perioden har AP blitt holdt i sjakk av sine juniorpartnere i regjeringen, og om disse forsvinner ut er jeg redd Norges miljøtroverdighet forsvinner med dem. Hvem som er det beste miljøpartiet er i grunnen ikke så interessant. Det finnes gode miljøalternativer både på borgerlig og ikke-borgerlig side. Poenget er bare at Arbeiderpartiet ikke er en av dem.